CingT

Som du kanskje vet bor jeg i Sauda i Rogaland, et sted som best kan beskrives som en liten samling mennesker innerst i en fjord, minst 12 mil fra så og si alt annet. Samfunnet Sauda er bygget rundt eksistensen av en fabrikk som ble bygget i den første halvdelen av 1900-tallet (og noen bønder i tiden før det, men vi merker mest til fabrikken). Fabrikkens arbeidere besto av en del østlendinger, som har satt to viktige spor igjen etter seg:
1. Et rimelig vakkert, dog relativt forfalt, boligfelt kalt Åbøbyen. Bygningene der er preget av fabrikkens ansatte, alt fra direktører til arbeidere på gulvet. Dette vil blant annet si at den såkalte «Direktørboligen» er i litt penere stand enn de firedelte arbeiderhusene. Det ligger svært mye historie i dette lille boligfeltet, derav ligger også Fabrikkarbeidermuseet her.
2. Korrupsjon av dialekten vår. Fra å ha en tydelig Rogalandsdialekt med «ikkje» og «staut», har vi blitt utskuddet i Rogaland, med ord som «ikke» og «stødig». Hvorvidt dette gjør oss til mobbeoffer i resten av fylket, skal være usagt (Neida, ærlig talt mobbes vi for dette. Ikke minst bor vi innerst i en fjord, men vi sier også «ikke». Det er mobbegrunn, det. (Og kjenner du meg godt nok vet du at paranteser ikke teller som «sagt» (jfr. Utsagnet om at dette skal være usagt.))).

Nok om østlendinger. Egentlig skal ikke dette innlegget handle noe særlig om Sauda (men hva er vel et blogginnlegg uten en eneste digresjon?), men om hvordan man kommer seg til Sauda. Du skjønner, jeg har en tendens til å reise veldig mye frem og tilbake mellom Stavanger og Sauda. For å komme seg mellom disse to byene tar man båt. Hurtigbåt, for å være nøyaktig. De tre helt greie båtene Fjorddrott, Fjordfart og Fjordkatt ferdes i tur på denne strekningen ca. Tre ganger om dagen hver vei. Turen tar cirka to timer og tyve minutter hver vei. Fra august til desember 2009 har jeg i gjennomsnitt kjørt denne strekningen 8.4 ganger i måneden, dvs. Litt mer enn 4 turer frem og tilbake. Altså, rundt regnet, en tur i uken. Dette vil si at jeg hver måned bruker 21 timer, nesten et døgn, på disse tre båtene til sammen. Fra august til desember har jeg altså brukt 105 timer på denne båten (Correct me if I’m wrong. Jeg kan med god grunn skryte av mattekarakteren min, men det er også relativt lenge siden jeg hadde matte). Hva er konklusjonen? Jeg begynner å kjenne disse båtene.

Visste du for eksempel at på båten Fjorddrott finner du stikkontakter på den sjette stolraden bakfra, dvs. Hvis du ikke regner raden i midten, hvor du finner stikkontakter ved bordene under trappen. På Fjordfart, derimot, er det stikkontakter på rad åtte bakfra, mens Fjordkatt har stikkontakter på hver tredje rad?
Og visste du at navnet på båten avgjør hvilket symbol du finner inne ved stolene helt fremme til venstre? Symbolet på Fjorddrott er en krone, symbolet på Fjordkatt logisk nok en katt, mens du på Fjordfart finner symbolet av en fugl!? Ved stolene helt fremme til høyre finner du, derimot, på alle båtene et symbol som minner merkverdig mye om det kubanske flagget. Jeg har en teori om at Castro har kapret all rutetrafikk på strekningen Stavanger/Sauda, men den historien hører til i et annet blogginnlegg.

Som passasjer på nettopp Fjordfart hadde det forøvrig vært interessant å høre kapteinen si velkommen på engelsk, men han unngår nok dette av nettopp den grunn at Fjordfjert kanskje ikke er det turistene vil høre at båten de sitter på heter. Selv om det antakeligvis fungerer fint som Ice-breaker, i motsetning til selve båten, som stopper når det er en halvtime igjen av turen pga. for mye is. (Tog du an?)

Å være passasjer på disse tre båtene fortoner seg relativt likt hver gang, bortsett fra at de ved noen anledninger kjører Melkeruta, hvilket vil si at vi stikker innom litt flere stoppesteder, deriblant Tau, Talgje og Nord-Hidle. Ellers kan jeg fortelle at kapteinen på Fjordfart er flere hakk morsommere enn kapteinene på de andre båtene, og at den korthårede brunetten er den hyggeligste av alle billettørene. Bortsett fra vikaren Andreas. Andreas forsøkte uheldigvis å snakke en del med meg en gang jeg øvde til en prøve. Ikke snakk til meg når jeg øver til prøve. Jeg husker ham som veldig mye mer hyggelig enn jeg tror han husker meg. Har forøvrig ikke sett ham siden.

Hurtigbåten stikker innom meget interessante steder, som Judaberg, Eidssund, Sør-Hidle, Talgje, Jelsa, Foldøy, Marvik, Hebnes, Sand og Ropeid. Aldri hørt om noen av dem? Ikke veldig overraskende. Derfor får du en mini-innføring i de stedene jeg vet noe om.

Litt oversiktlig kart for å holde følge.

Judaberg (Også kjent som Finnøy)
Et sted jeg satt fast i to timer og ventet på båten en gang etter en skoledebatt (hvor jeg forøvrig slo AP med 6%! Hvilket egentlig sier mest om AP-debattanten, siden jeg selv fikk nettopp 6%).
Judaberg er kjent for sin høye tomatproduksjon, en tilsynelatende meget bra videregående skole (Rygjabø), som blant annet har kokkelinje, Akvakultur og en meget kul rektor. Judaberg er også det stedet hvor internettdekningen på båten forsvinner (hvis du noensinne hadde noen). Dette til tross for at du har to timer igjen av båtturen, som visstnok skal ha full trådløs internettdekning.

Etter Judaberg stikker du innom Eidssund, som jeg vet skammelig lite om, annet enn at det er et relativt lite sted hvor ganske få går av eller på båten.

Etter Eidssund begynner du å lure på om du virkelig er på rett vei. Hvor ble sivilisasjonen av? Hva skal alle disse menneskene på båten inn i denne gudsforlatte fjorden for? Dette er egentlig et veldig godt spørsmål. Det tar en stund før du stikker innom neste sted, som etter min erindring er Nedsstrand, som bare såvidt er nevneverdig.
Etter Nedsstrand kommer Jelsa, som egentlig er mest kjent for fenomenet «Jelsa-presten». Dette er en figur som dukket opp i Ryfylke av uante årsaker. I dag vet derimot undertegnede kun at det produseres små notatblokker festet på en figur av Jelsa-presten. Dette er grunnen til at flere Ryfylkinger bruker uttrykket «Skriv det på Jelsa-presten». Hva det betyr, er opp til lytteren å tyde.

Neste stopp er Foldøy. Dette stedet er i Sauda kjent for å hvert år være åsted for den årlige Foldøy-festen. Foldøy er nemlig egentlig et lite hyttesamfunn med ekstremt (ikke en gang relativt) få faste innbyggere. Foldøy-festen er i følge usikre kilder en fest som er kjent for å ha en tendens til å gå litt over styr, selv om undertegnede absolutt (!) aldri har vært på denne festen selv. Derimot har jeg vært på korps-seminar (nå hørtes jeg ikke nerdete ut, eller hva?) på Foldøy, hvilket ga meg en viktig erfaring (og kun én, da dette er det eneste jeg husker derfra) – på Foldøy biter puddeler.

Hebnes er nestemann. Hebnes er et meget vakkert sted når man kommer inn en solrik morgen i slutten av oktober, og det er en del av den berømte Ropeidhalvøynå. Det samme gjelder Marvik. Ellers er det lite nevneverdige steder.

Nå begynner det å bli spennende. Neste stopp er nemlig detta Sand (Suldølene (Sand ligger i kommunen Suldal) sier faktisk detta Sand), sentrum i den ganske store kommunen Suldal. Og i motsetning til hva P3-journalister tror uttales ikke Suldal Suuuuldal med tykk L og lang U, men Sulldal, men vanlig L og kort U. Sand er, i følge dem selv, Perlå i Indre Ryfylke. Dette er godt mulig, da Indre Ryfylke ikke er så voldsomt stort. For eksempel har min egen skole, Sauda Vidaregåande Skule, tatt på seg navnet «Den gode skulen i Indre Ryfylke», hvilket egentlig er helt sant. Det finnes tross alt ingen andre videregående skoler i Indre Ryfylke, så å si noe annet ville i alle fall være løgn. Av denne grunn er også kallenavnet Perlå i Indre Ryfylke ganske legitimt.

Sand er hvor undertegnede trødde i hjel sine barnesko (i alle fall fra alderen 4 til 10), et meget søtt sted, ypperlig egnet til å oppdra barn. Når Sands innbyggere skal ned på byen og handle, sier de ikke til byen eller sentrum. De skal i Gatå. I bestemt form. Det finnes nemlig kun en gate i Sand Sentrum, hvilket egentlig er ganske betryggende.

Sand Sentrum

På motsatt side av fjorden finner du Ropeid. Ropeid har i følge Wikipedia-artikkelen om stedet fått navnet sitt etter at man ropte nyheter og rykter over fjorden til Sand fra nettopp Ropeid.
Dette er stedet å være i Ryfylke, skal du tro de siste årenes prioriteringer i Suldal Kommunes budsjett. De brukte nemlig flerfoldige millioner kroner på å bygge et venterom på Ropeid, et venterom så vakkert og eksklusivt at mennesker faktisk skulle ønske å sitte i det. Det er bygget i glass og metall (med vekt på førstnevnte), og sklir “perfekt” inn i omgivelsene. Spesielt siden omgivelsene er asfalt, fjell, biler og metall.

Tidligere fant du en koselig kiosk på Ropeid. Den står der enda, litt forlatt og ødelagt, og har gått ut av drift. Hovedsakelig fordi ingen brukte den, men også fordi kommunen brukte alle pengene sine på venterommet. Kiosken eksisterer enda, som en slags påminner om at Suldal Kommune ikke har råd til å drive den eller rive den.

Uansett. Når man er kommet så langt går man enten ut av båten og tar bussen til Sauda, altså motsatt vei av den såkalte Dollarveien (Dollarveien er veien fra Sauda til Ropeid, ikke omvendt), eller så tar man båten videre innover til neste stopp, som er Sauda.

Sauda fortjener sin egen bloggpost. Eller, det er vel egentlig en snill måte å si at et avsnitt om Sauda ikke ville blitt en fin avslutning på et så langt og bratt blogginnlegg. Jeg ender derfor heller med noen bilder fra denne fantastiske turen som jeg er så heldig å få oppleve 2++ ganger i uka. Enjoy.

Inne i venterom på Ropeid

Norsk Stein i Suldal.