CingT

Det er merkelig hvordan man egentlig ikke merker savn når man er borte fra hjemmet. Man merker ikke at man savner personer eller steder, bare vaner og hjemme. 

Jeg er egentlig ikke så glad i hjemstedet mitt, og så fort jeg kan, flytter jeg. Likevel savnet jeg det da jeg var borte. Tror det har å gjøre med det å ha et hjem. Jeg liker ikke at vanene mine blir forstyrret i så stor grad som en Cuba-tur gjorde det. Det var uvant å måtte bruke toalett uten doseter, og å kaste papiret i en bøtte utenfor. Å ikke kunne drikke vann fra vasken skapte en viss hodepine, både på grunn av vannmangel og på grunn av problemene med å skaffe vann.

Noe jeg trodde jeg gledet meg til var å høre kun norske stemmer rundt meg. Ord jeg kunne forstå. Da jeg satt på bussen fra Stavanger flyplass skjønnte jeg hvor lite jeg egentlig forsto av det som ble sagt rundt meg. Et par rader bak meg satt fire fjortiser og skravlet i vei på sitt “lzm, bare, OMG”-vis… blandet med Stavangersk ble samtalen deres enda mer uforståelig. “Eg sa at hu såg ut så ein gutt, og hu bare Whaaaat? og eg bare ja du jer jo d då lzm”…”Men dåkken måsje sei d t någen, for tenk viss hu hørre d då?”

Jeg forstår ordene, men klarer ikke fatte og begripe hva som foregår i fjortenåringers hode. Det er ikke mer enn 4-5 år siden jeg var på deres alder selv, og jeg vet jeg fortsatt sier liksom og bare og what, men jeg håper jeg aldri har vært som dem. Jeg håper jeg alltid vil være i stand til å se hva som skjer utenfor min egen vennekrets, og klarer å fokusere på det som er (i alle fall) litt viktigere. 

Det er merkelig hvor forskjellige vi mennesker er.