CingT

Til tross for hva man skulle tro, er ikke en gang jeg løst fra alle kvinners plikt til å elske Johnny Depp. Det er noe i meg, som i så alt for mange kvinner, som ikke kan la være å beundre ham uansett om han spiller en fordrukken, skitten pirat, en klein sjokoladefabrikkeier eller psykopat. Kanskje spesielt i de rollene. Til og med animert er det noe ved ham.

Hvis man, om mulig, skal gjøre en Depplevelse (kan jeg si det? Et nytt ord? (jeg liker egentlig ikke slike kleine, sammensatte ord. De har sikkert et eller annet merkelig navn jeg ikke husker. Derimot liker jeg dobbelt-parantes)) enda bedre, blander man inn Tim Burton. Ikke nok? Hvis vi slenger på Helena Bonham-Carter, tror jeg ingen kan klage. Så det gjør vi.

Hvem kan egentlig motstå denne gjengen?

Denne gang er det verken forunderlige Charlie og Sjokoladefabrikken, fæle Secret Window, fantastiske Corpse Bride eller (Gud forby) Pirates of the Caribbean jeg skal ta for meg. Jeg vil skrive litt om en av Depps siste filmer, nemlig Sweeney Todd. Sweeney Todd er, foruten å være en real grøsser, en nydelig film om gammel kjærlighet og fantastiske London.

Jeg håper og bedyrer at dere har sett Sweeney Todd selv, og derfor byr jeg ikke på et sammendrag, men jeg vil fortelle om en helt spesiell scene. I sountracket til filmen finner du hele scenen under sporet Pretty Women. Jeg burde nok, idealistisk sett, avskrevet denne scenen som gammelmodig og kvinnediskriminerende i sin prising av kvinner som den skjøre skapningen som fører med seg fuglekvitter og sang, men velger å ikke gjør det. Det er jo, tross alt, en scene mellom vår alles kjære Johnny Depp og Alan Rickman, som jo selvsagt egentlig er Severus Snape.

Hvem skulle tro hele scenen ligger ute på Youtube? Her er den i alle fall:

Spill en gang til fra 1.43. Du trenger bare se de neste fem sekundene. Spill det en gang til. I følge meg, har du her nøkkelen til at vi kvinner elsker Johnny Depp. I alle fall nøkkelen til at jeg gjør det. Jeg kan spille det klippet om igjen og om igjen. Hører du styrken i stemmen? Hører du sinnsstemningen i stemmen? Ser du kraften i ansiktstrekkene? (Okey, den var litt drøy). What’s not to love? For å gjøre klippet enda bedre poster jeg manuset til nettopp denne scenen:

Sweeney Todd: What can I do for you today sir? A stylish trimming of the hair? Soothing skin massage. Sit sir. Sit.

Judge Turpin: You see sir a man infatued with love. Her ardent and eager slave. So fetch the pomade and pumice stone
and lend me a more seductive tone
a sprinkling perhaps of French cologne but first sir I think a shave.

Sweeney Todd: The closest I ever gave
*whistles*

Judge Turpin: In a merry mood today Mr. Todd?

Sweeney Todd: ‘Tis your delight sir catching fire from one man to the next.

Judge Turpin: ‘Tis true sir love can still inspire the blood to pound, the heart leap higher. What more

Sweeney Todd: What more?

Judge Turpin and Sweeney Todd: Can man require

Judge Turpin: Than love sir

Sweeney Todd: More than love sir

Judge Turpin: What sir?

Sweeney Todd: Women

Judge Turpin: Ah yes women

Sweeney Todd: Pretty women

Jada, jeg vet jeg nettopp postet det innlegget jenter egentlig ikke skal poste. Jada, jeg vet jeg har postet litt lite den siste tida. Jada, jeg vet jeg har et halvferdig bloggdesign. Jada, jeg skal skjerpe meg. Snart. Veldig snart. Så snart jeg kan. Hold ut, hvis du orker. Hvis ikke får du si som den svenske lille gutten du kan lese om på Tjuvlyssnat.se:

En pappa ~30 och hans son ~8 är inne på kaféet.
Sonen: Pappa! Jag vill ha en muffins!
Pappan: Nej, du kan få en på lördag eller söndag.
Sonen (svarar snabbt): Men då har jag kanske tagit livet av mig!

(Du finner lenkene til bildene ved å trykke på dem. Håper jeg)

(Og ja. Jeg ble inspirert av Individ til å skrive om Sweeney Todd)